Swineflu.

Så, etter en hel uke med svinasen, er jeg endelig noen lunde frisk. hurra.

Jeg tenkte å publisere noe jeg skrev i feberfantasier, full av febernedsettende, tamiflu og andre giftige stoffer, rundt klokka tre om natten. Det handler om dører.

"Jeg tror at mennesker er som dører.

Helt like, faktisk. Utenom formen, kanskje?

Jeg mener, noen dører er runde, andre er firkantete. Noen er smale, andre er tykke.

Noen er åpne, andre er lukket.

Og på den måten er vi også like dører. Noen dører er enkle å åpne. Noen dører vil faktisk ikke være igjen, slike kan være virkelig slitsomme, men også greie. Man slipper å stresse med å åpne dem, og å lure på hva som ligger bak.

Andre dører er lukkede. Noen er virkelig lukkede, som ved at du virkelig sliter med å åpne dem. Når de til slutt åpner seg lager de som regel masse lyd. Uling, knirking, skriking og jamring. Noen er helt stengte, for andre enn noen få, som har nøkkelen. Noen ganger kan det være en nøkkel og andre ganger mange. Noen ganger er dørene urokkelige uten nøkler, men med en gang du finner nøkkelen åpner den seg lett.

Noen er gamle, noen er nye, noen er slitte og andre er ubrukte.

Dører kan svikte, og dører kan beskytte. De kan falle sammen, og de kan stå harde som stein. Noen er laget av metall og andre av tre. De kan alltid formes. Forandres. Males og slites ned. Noen kan være vanskelige å forandre, og andre er lette. Nesten alt for lette."

Dagen i dag har vert superbra! Ikke bare hadde jeg en utrolig chill dag på skolen, der jeg stort sett kun tegnet kjoler og spillte vollyball, men vi tok oss også turen til Kvadrat, der jeg skaffet meg tørket mango. Herreherlighet, hvor herlig er ikke det?

I tillegg planla vi fester, mange fester. Überkule fester. Herregud, dette tar av. Jeg er så stoka at jeg faktisk, null tull, spretter rundt i stolen.

Så nå sitter jeg i min egen drømmeverden og tenker på fine (og utrolig morsomme) sommerminner og lignende.

Og så blir jeg bitter, fordi at jeg ikke føler at jeg bare skriver tull, og at egentlig så trenger jeg ikke å skrive tull og så poste det på nettet. Jeg kan likesågreit skrive tull og så ikke poste det. Kanskje jeg skal det? Legge hele dritten ned, en gang til? Det hadde vert gøy.

Hurra.

Herregud som jeg flirte da jeg så dette.

Skriveleif.

Jeg fikk tilbake en norsk stil i dag. Er mindre fornøyd, både av grunner som plutselige forventninger som vi aldri har hørt om før og fordi at norsk læreren min er min største fiende, hun bare vet det ikke.

Av denne grunn har hodet mitt vert veldig i "norsk status", det vil si at jeg legger merke til alle feil som alle andre skriver. Jeg vet godt selv at jeg ikke skriver 100%rett, og at jeg er så lat at jeg ikke gidder å fikse dem. Likevel klarer jeg ikke å irritere meg/le av de som har de ultimate skriveleifene. Slike morsomme.

I tillegg irriterer jeg meg grenseløst over ord som; mg, dg, iche, hal (i stedet for halv). Jeg forstår ikke at det skal være så vanskelig å skrive hele ordet? Ord som inneholder femten bokstaver i stedet for ett er også vanskelige å forstå. Det må være veldig slitsom, og ta utrolig lang tid å legge til alle disse bokstavene. Jeg har ikke tålmodighet nok til å holde "i"knappen inne lenge nok til at det skal bli et superlangt; "Jiiippiiiiiiiiii". Og ikke nok med alle disse bokstavene, men det skal forfaen være femten utropstegn bak også. Regelen sier at det aldri skal være flere enn tre utropstegn etter en setning. Det skal heller ikke være flere enn tre punktum. Flere ser rotete og rett og slett teit ut.

Jeg beklager, men fra det sekund du skriver fem utropstegn og tolv prikker etter setningen din har du plutselig mistet både respekt og hjerneceller for meg. Ja, helt ærlig. Personer som ikke klarer å holde seg til vanlige skrivemåter, uansett om du skriver dialekt eller ikke, er i mitt hode mindre intelligente. Jeg dømmer ingen som har skrivefeil, så lenge de ikke er bevisste.

Ellers har jeg et dilemma, Hove eller Roskilde?

I tillegg har jeg igjen blitt hekta på Withnail and I, og mens jeg snakker om bra filmer, så jeg nettopp en helt nydelig film sammen med Christopher; Evig Solskinn i et plettfritt sinn. Herregud så nydelig. Den første, og mest sansynelig eneste filmen med Jim Carrey jeg kommer til å like. Jeg hater han, skyt meg ellerno.

Richard E. Grant, hadde jeg vert en hjerteperson hadde det ligget et akkurat her.

Mammas awesome dessert.

Mammas awesome og über-enkle dessert.

Du behøver;

2 mango.

1 dl. sukker.

1 dl. vann.

4-6 pasjonsfrukt.

Kok opp vann og sukker og avkjøl det. (Sukkerlake).

Legg mangoen i skiver i en form, en bolle eller det du har for hånden/kjøkkenet.

Bland pasjonsfrukten i sukkerlaken.

Hell sukkerlaken og pasjonsfrukten over den oppskårne mangoen.

Og, klar, ferdig, spis!

Virkelig deilig, og så alt for enkelt.

For dem som ikke vet hva pasjonsfrukt er er det runde lillasvarte, rare på bildet under. Kjernen er bare utrolig ubeskrivelig god.

Og til mindre avanserte mennesker innen fruktveiene; en spiser ikke skallet. Det er ikke et eple.

Nam.

Den mest jentete jenta.

Jeg er nok ikke den mest jentete jenten i verden. Vil jeg selv påpeke. 

Jeg har alt for grov humor, jeg ler alt for høyt, jeg tøffer meg for mye, jeg sloss for mye, jeg hører på for heavy musikk, jeg tar for mye av på konserter (og ender ofte opp med store stygge blåmerker), jeg er ikke veldig redd for å skade meg (og gjør det ofte), jeg viser ikke mye følelser og jeg hater mye, uten grunn. 

Likevel er jeg nok en av de jentene som synes det er gøy å gløtte bort på den pene gutten på setet over deg på bussen, flire av andre jenter/gutter som driter seg ut, baksnakke, diskutere og knise. 

Jeg er også en av de jentene med kåpe (gud, jeg elsker den) og som liker kjoler, bruker hårspray, tenker på hvordan håret mitt ser ut og om eyelineren er fin. 

Og så er jeg en av dem som elsker neglelakk. 

Spesiellt en nøytral rosa. Det er så pent. Og elegant. Og litt glansfullt. 

Jeg hater de svarte, og de knallrosa med glitter. Men de matte rosa, og de mørke lilla og mørke røde og brune er så pene. 

Jeg føler meg så evig fjollete akkurat nå, burde øvd på prøve, og må gå på dans om en time. Jeg føler meg som den mest jentete jenta i verden. 

Men, som jente, så er vel kanskje ikke det så feil. 

Fin.

Hatefullt og irriterende.

I dag klarte jeg å prestere å dra til svømmehallen for å finne ut at den var stengt, og fortelle en vilt fremmed på telefonen at jeg nettopp hadde vert på do. Og dette var en person som pappa kommer til å ha kontakt med i fremtiden, og som bor rett ved oss. Jeg kunne dødd.

Seriøst.

Ellers skrev jeg et elendig kåseri, fikk 5- i matte (noe som er ett stort skritt for meg!) og fant ut at jeg kanskje ikke er så åpensinnet som jeg trodde. Jeg liker ikke å være intern, men de som vet hva jeg mener, de vet virkelig hva jeg mener. Jesus pandatskjorte.

Det med åpensinnethet fører meg til en annen sak. Jeg liker å rakke ned på folk. Nei, ikke rakke ned. Men flire litt. Synes at andre kanskje ikke er så kloke alltid. Og det er vel kanskje litt grusomt, eller bare normalt? Man kan da ikke like alle, kan man? Og det finnes så mange utrolig irriterende mennesker. Alt for mange.

Som Tore på Sporet. Liker du ham, kan du forlate min blogg, og aldri komme tilbake. (nesten aldri i hvertfall.) Jeg bare hater Tore på Sporet. Herregud. Kunne ikke noen bare få ham til å holde kjeft. I hvert fall slik at jeg trenger å høre navnet hans. Jeg bare hater ham. Grusomt, men virkelig sant.

Jeg vet ikke hvor Jonas fant det, men jeg er virkelig glad for at han gjorde det. Det fikk meg til å smile, og bli mer hatefull. Noe jeg tror jeg trenger.

Eller, ikke. Alt etter hvem som spør.

Jeg ligger da ikke på gulvet.

Jeg er i nattas i senga.

Jeg skal sove.

Jeg skal på jobb i morgen.

Jeg skal opp halv åtte.

Jeg lurer på om jeg burde ringe noen.

Jeg skal på kåpe og skoshopping i morgen. Samt andre (ikke) nødvendige ting.

Jeg har ingen sminke. (typisk bloggsak(?))

Jeg skal gi mine, ikkepassende, truser til Kine i morgen. (ubrukte selvfølgelig, døh).

Jeg er trøtt.

Jeg har jobbet hele dagen.

Jeg har funnet en ny artist, som jeg virkelig kan falle i dyp søvn med. Deilig dyp søvn. (Dagens sang)

Jeg ligger ikke på gulvet.

Banan!

Norsk læreren vår prøver å vise oss hvordan man kan bruke ordet "hoppe" i ordboka, som hun nettopp tvang oss til å laste ned fra nettet. Det at ordet "hoppe" også kan bety "ei hoppe" som i en hest, vet alle.

Hun irriterer meg så mye, at jeg trenger en banan, bare for å ikke komentere hvor mye hun irriterer meg.

Heldigvis har jeg en banan, og to klementiner i veska, så jeg tror nok at jeg heller tar klementinen.

Jeg har blitt helt vilt hekta på frukt, spesiellt banan og klementin. Mango trangen min har gått litt mer bort, men den er der enda. Jeg er også blitt hekta på å trene. Nei, ikke som i joggeturer hver kveld/morgen, men hver bidige kveld tar jeg situps og armhevinger, i tillegg til å øve på dans og gå på dansetrening to ganger i uka. Det er utrolig deilig å trene før man legger seg. Du tenker kanskje at dette ikke er mye, og forsåvidt, for en som pleide å svømme to til tre ganger i uka, er det heller ikke det. Dermed har jeg tenkt å begynne å svømme igjen. Jeg tenkte på fredager eller torsdager etter skolen. Bare fordi jeg elsker å svømme.

I tillegg har jeg igjen en trang til å spise smoothie, og ellers sunn mat. Salater og slikt er virkelig ett høydepunkt i hverdagen min. Nei, jeg aner ikke hva som skjer.

Jeg vil ha en banan, men jeg sparer den til lunsj.

Det blir jeg nok glad for at jeg gjorde.

Jeg vil nå påpeke at jeg var virkelig søt da jeg var rundt 11 år, en virkelig perle.

Søstra mi var søt da, hun er søt enda.

Og mens vi snakker om søstra mi, så ligger hun hjemme med feber og slikt. Svineinfluensaen er nå i mitt hus. Tror jeg.

Jeg kjeder meg ikke, jeg bare har det ikke gøy.

Sang; Flightless Bird, American Mouth - Iron & Wine. 

Jeg er i det rolige hjørnet. Noe som forsåvidt er greit, men som jeg likevel klarer å gjøre negativt. Fordi at når jeg er i det rolige hjørnet blir jeg ofte lat, og ender opp i badekaret med musikk og en bok. Noe som forsåvidt også var greit. Jeg har prøve i morgen, og tenkte å lese på den, men neida, fordi at Oda forsvinner i egne tanker, såpeskumm og musikk, og glemmer ut prøven.

Jadda.

Jeg er litt bitter. Jeg ønsker ikke å øve på prøve. Jeg ønsker å handle klær. Klær som i støvletter (nei, ikke slike høye, pene som alle har) og klær som i kåpe. Jeg trenger noe som er finere enn dynejakken min, som jeg bruker på fjellet. Ja, jeg ser ut som en virkelig proff slalomståer, med alt for stor blå skibukse og svart dynejakke. Noe som minner meg på at jeg snart må få skaffet meg en hjelm snart. Jeg har ikke vert i trekket siden jeg fikk hjernerystelse, noe som mamma ikke vil at skal hende igjen. Og hva gjør man vel ikke for sin kjære mor?

Hadde det ikke vert for at jeg egentlig er i godt humør og ikke har noen forventing om å klare å lære noe i kunstfag vill jeg sagt at jeg kjeder meg. Men jeg kjeder meg ikke. Jeg har det bare ikke gøy. Og slik er det jo noen ganger.

Jeg skal lage middag på lørdag og Søndag. Noen gode forslag til mat? Jeg er sugen på fargerikt, smakrikt og  (selvfølgelig) godt!

Og så lurer jeg på om jeg skal slutte med godteri igjen, fordi at nå tar det litt av her, altså.

Og så har jeg fått dilla på iskaffe. Nam.

Og så, er jeg kjempesulten og ønsker meg eksotiske retter til middag.

Og så vil jeg flytte ut.

Og så vil jeg bli vegetarianer.

Og så vil jeg.. Masse mer.

Er jeg stoka på å flytte ut, eller er jeg? 

Gi meg penger!

Sagd i biter.

"«Saw 6» er like underholdende som møkk."

Dette er noe jeg godt kan flire av. 

Ikke av filmen, av selvfølgelige grunner, som at den fikk en ener, og som at jeg virkelig hater slike ekle, syke, usympatiske filmer. Jeg har sett et par av de første filmene av Saw. Nei, jeg er nok ikke helt den personen som liker slike filmer. 

Egentlig hater jeg det. Eller, på en måte ikke. 

Jeg er en av de som støkker av (svært) lite, alltid har en pute når jeg skal se film og som klenger meg oppi helt ukjente folk når jeg ser skumle filmer. Virkelig, det med klemmingen kunne kanskje sett ut som det var med vilje, men jeg søker egentlig bare ett sted å gjemme meg. 

Og mens jeg ser disse grusome filmene forbanner jeg alle rundt meg som ville se den filmen, og gleder meg til det er over. Fakta. Nesten. 

Jeg kan ikke forstå at folk som Robin og andre synes disse er morsomme, jeg har null forståelse for det, men kanskje jeg bare er teit. 

For all del, jeg ser gjerne skumle filmer og synes det er gøy, men de skal ha en mening. Som forsåvidt de første saw filmene også har, utrolig nok. Det var kanskje det som fikk meg til å i det hele tatt se dem. 

Vel, jeg holder meg borte fra resten, og gleder meg heller til tilsynelatende bra filmer kommer på kino/film. For jeg er en slik person. 

Dagens sang; Serious - Scars on Broadway

You'll be the rythm and I'll be the beat

Dagens sang; Melodies and Desires, Lykke Li.

Jeg får en vild trang til å forandre hele bloggen. En trang til å skru ned lyset på rommet mitt, sove med gardinene åpne og ikke minst åpne vinduene. Jeg vil ha alt rolig, stille, men deilig. Litt som Lykke Li, som jeg, mens vi snakker om det, har sett live, og nå plutselig har åpnet øynene for. Det tok litt tid. Jeg har kjøpt en helt awesome ny genser, med superhelter på, et par nye truser (som jeg kjøpte for store, ved en feil(de kan nesten ikke brukes(jeg hater det))) og en ny singlett, så stor at den nesten blir uanstendig, jeg liker den.

Jeg har pratet med Linda. Mye om kjærlighet, livet og halloween, men også en del om røyk. Ikke fordi at det er ett tema som interesserer meg så mye, eller, vel egentlig gjør det det, litt i hvertfall.

Røyk har på en måte aldri vert en del av familien min, hverken mamma eller pappa røyker, og jeg har vokst opp uten det rundt meg. Utenom de gangene jeg har vert hos mormor. Der røykes det. Og ikke bare litt, der røykes det en pakke til dagen. Jeg elsker det.

Den følelsen jeg får når jeg ser mormor sitte på kjøkkenet, med sine høye skjørt, det oppsatte (alltid krøllete oppsatte) hvitblonde håret som hun fikser en gang i uken (hos frisør), de røde leppene og lange neglene, og røyken. Som sitter elegang mellom pekefingeren og langfingeren. Det finnes ikke noe mer elegant.

Rynkene hennes. Både de i ansiktet og på hendene. Den strenge minen som alltid kommer til å være der, i hodet mitt. For hun er ganske streng, mormoren min. Hun er en ganske streng høyredame, med røyken i hånden. Det ville ikke forundre meg det spor om jeg opp til flere ganger har spist aske hos henne, av grunner som at hun røyker mens hun lager mat og lignende. Det gjør meg ingenting.

Jeg vet godt at røyk er usunt, herregud, hvem vet ikke? Likevel kan jeg ikke for å tenke at mormor aldri ville være den samme uten røyken. Aldri.

Nå snakker hun om å slutte, lungene hennes er svarte som sot, og hun sliter med kraftig hoste og tette lunger (logisk). Jeg sier ikke dette fordi jeg ikke har tro på henne, mormor er den sterkeste kvinnen jeg vet, men jeg tror ikke hun klarer det. Røyken har alltid vert hennes trøst, alltid hennes ting, en ting hun har knyttet seg til. Og jeg tror ikke det gjør henne noe, egentlig. Hun har nesten aldri vert syk, før nå, og for meg har hun aldri sett gammel ut, selv om jeg vet at hun gjør det.

Jeg synes hun er nydelig, faktisk.

Og jeg synes at en kvinne som har opplevd så mange nedturer, og selvfølgelig oppturer, fortjener en liten trøst, selv om det går utover lunger og helse. Alle fortjener en liten trøst.

Hvordan kan noe så vakkert, være så "ødeleggende" for noen. For personlig, tror jeg ikke at det er så ødeleggende for noen, jeg tror ikke alltid at det fysiske er det viktigste, fordi det er ikke det. Om så røyken ødelegger kroppen din, så hjelper den kanskje hodet ditt, og det er det viktigste. Eller'no.

Det går ikke ann å ikke synes dette er vakkert.

.. dette ble skrevet for to dager siden, men postes ikke før nå. slik er livet.