Dagens sang; Melodies and Desires, Lykke Li.
Jeg får en vild trang til å forandre hele bloggen. En trang til å skru ned lyset på rommet mitt, sove med gardinene åpne og ikke minst åpne vinduene. Jeg vil ha alt rolig, stille, men deilig. Litt som Lykke Li, som jeg, mens vi snakker om det, har sett live, og nå plutselig har åpnet øynene for. Det tok litt tid. Jeg har kjøpt en helt awesome ny genser, med superhelter på, et par nye truser (som jeg kjøpte for store, ved en feil(de kan nesten ikke brukes(jeg hater det))) og en ny singlett, så stor at den nesten blir uanstendig, jeg liker den.
Jeg har pratet med Linda. Mye om kjærlighet, livet og halloween, men også en del om røyk. Ikke fordi at det er ett tema som interesserer meg så mye, eller, vel egentlig gjør det det, litt i hvertfall.
Røyk har på en måte aldri vert en del av familien min, hverken mamma eller pappa røyker, og jeg har vokst opp uten det rundt meg. Utenom de gangene jeg har vert hos mormor. Der røykes det. Og ikke bare litt, der røykes det en pakke til dagen. Jeg elsker det.
Den følelsen jeg får når jeg ser mormor sitte på kjøkkenet, med sine høye skjørt, det oppsatte (alltid krøllete oppsatte) hvitblonde håret som hun fikser en gang i uken (hos frisør), de røde leppene og lange neglene, og røyken. Som sitter elegang mellom pekefingeren og langfingeren. Det finnes ikke noe mer elegant.
Rynkene hennes. Både de i ansiktet og på hendene. Den strenge minen som alltid kommer til å være der, i hodet mitt. For hun er ganske streng, mormoren min. Hun er en ganske streng høyredame, med røyken i hånden. Det ville ikke forundre meg det spor om jeg opp til flere ganger har spist aske hos henne, av grunner som at hun røyker mens hun lager mat og lignende. Det gjør meg ingenting.
Jeg vet godt at røyk er usunt, herregud, hvem vet ikke? Likevel kan jeg ikke for å tenke at mormor aldri ville være den samme uten røyken. Aldri.
Nå snakker hun om å slutte, lungene hennes er svarte som sot, og hun sliter med kraftig hoste og tette lunger (logisk). Jeg sier ikke dette fordi jeg ikke har tro på henne, mormor er den sterkeste kvinnen jeg vet, men jeg tror ikke hun klarer det. Røyken har alltid vert hennes trøst, alltid hennes ting, en ting hun har knyttet seg til. Og jeg tror ikke det gjør henne noe, egentlig. Hun har nesten aldri vert syk, før nå, og for meg har hun aldri sett gammel ut, selv om jeg vet at hun gjør det.
Jeg synes hun er nydelig, faktisk.
Og jeg synes at en kvinne som har opplevd så mange nedturer, og selvfølgelig oppturer, fortjener en liten trøst, selv om det går utover lunger og helse. Alle fortjener en liten trøst.
Hvordan kan noe så vakkert, være så "ødeleggende" for noen. For personlig, tror jeg ikke at det er så ødeleggende for noen, jeg tror ikke alltid at det fysiske er det viktigste, fordi det er ikke det. Om så røyken ødelegger kroppen din, så hjelper den kanskje hodet ditt, og det er det viktigste. Eller'no.
Det går ikke ann å ikke synes dette er vakkert.
.. dette ble skrevet for to dager siden, men postes ikke før nå. slik er livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar