I dette øyeblikk (nei, ikke dette, neste) blir rommet mitt tømt, kastet, kastrer, fjernet, snudd på hodet, infisert og igjen møblert. Dette kommer til å ta hele vinterferien.
 Og mens jeg legger bøker, cder, filmer og random ting på gangen, hiver halvparten og finner ting jeg aldri har funnet før, tenker jeg over hvor lite jeg trenger, egentlig.
Slik som appelsinjuicen jeg ikke har gidda og kaste (den har ikke stått så lenge), eller alle de tusen utskrevne skolebøkene, gamle regninger, Cver, tegninger, og annet dill.
Egentlig trenger jeg ingenting. Jeg kunne levd på gata, skitten og ekkel og klart meg fint. Det er sært egentlig.
Det er likevel ting jeg føler at jeg trenger. Senga mi, macen, trusene mine, eyelineren og selvfølgelig "festivalbussen".
Jeg fant Beatles platen, som jeg er så glad i at jeg bare har spilt en gang (special colletors edition, slå den), jeg måtte også legge Suicidal tendencies Cden tilbake der den hørte hjemme etter å ha blitt spilt opp og ned og i mente.

Jeg har ikke en flott cdsamling, men den ligner noe nå, legger jeg merke til når jeg pakker den ned. Engangskameraet har jeg ikke brukt, og alle de gamle kasettene med søte små historier må jeg nesten finne ut av snart.

Jeg er gira på å få nytt rom, jeg er gira på å male og på å flytte. Jeg skal få visa, jeg skal bestille cap og jeg skal få bil (til slutt). Og etter dette skal jeg bli rik, skaffe meg hus, få meg en kjekk mann og leve lykkelig hele mitt liv.

Jeg var (nesten) verdensmester i svømming en gang. 

Vi disser Malena og Mari, fordi de er i (duste)Thailand og fordi vi eier.