Jeg er definisjonen på bakfull. 

Jeg er definisjonen på slapp. 

Jeg er definisjonen på usikkerhet. 

Jeg er definisjonen på ubesluttsomhet. 

Og nå er jeg definisjonen på tratisk, mens dette er definisjonen på bra film. 

Og han er definisjonen på hot mann. 

"Sweeney: ..you have to ask the right questions. 

Derek: Like what? 

Sweeney: Has anything you've done made your life better?"

Og så farger vi håret blondt igjen, og tattoverer påfulfjerer på ryggen. 

Fint det. 

Herrefedrelandet. 

Nå dropper jeg ut, begynner å jobbe heltid og flytter ut. 

For dette er det jeg driver med på skolen for tiden; 

Og det begynner å bli kjedelig å sjekke håret på photoboothen også. 

Hva skal jeg gjøre da? 

Nå, kaster jeg macen ut vinduet.
Mens facebook står oppe på skjermen, slik at den kan se døden i øynene, for virkelig, nå er jeg drittlei.

Ut i skogen. Der skal jeg bo. Meg, iPoden, Soveposen og teltet. Og kanskje, bare kanskje myggsprayen. Jeg skal vokse frem min kjedelige blondbrune hårfarge, jeg skal leve på bær og nøtter og kanskje en sjokolade i ny og ne. Jeg skal bo i ullsokker og dr. martens, og så skal jeg drikke brennevin til middag.

For tenk.

Jeg har dager der jeg lurer på hvordan ting egentlig kommer til å bli. 

Og så har jeg dager der jeg misunner dem som virker som de har alt på plass.

Og så er det dager der jeg virkelig ikke kan forstå at en planlegger pensjon i en alder av 20 år. 

Men virkelig, er ikke 20 en alder der en skal utforske, utvikle og lære? Er ikke 20 en alder der man er på vei til å finne ut hva man vil, men likevel driter i det, fordi det er så mye bedre. 20 er alderen der en skal reise, leve og den alderen en tenker tilbake på uten anger. 

Så hva faen er det som får oss til å tenke på pensjon, leilighet, giftemål og ansvar? 

Er det forventningene en får fra både venner, familie, rett og slett samfunnet generelt? Jeg har på følelsen at hvis man er 20, og enda ikke har fullført et studie eller bestemt seg for hva en skal bli, har en (i det store bildet) tapt. Noe jeg ser på som feil. Herregud, bare fordi man er ubesluttsom betyr ikke det at man ikke er lykkelig. Jeg vil heller si at uvitenhet er lykke. Jeg kan virkelig ikke se for meg at en utlært snekker, fliselegger eller murer på 20 år kan være veldig fornøyd. Kan du tenke deg så kjedelig? Være ferdig, utlært og så skal du drive med disse drittmurene og sementen til du blir 60, og da skal hjelpe sønnen din med bilen, eller kanskje mase om barnebarn, etter å ha fått pensjonen selvfølgelig. Den pensjonen du tenkte på da du var 20. 

Pensjonen? Utdannelsen? Muren? 

Hva skjedde med ølen? Bilturene? Konsertene? Sydenturene? Hybelen? 

Ble du ferdig med alt det i en alder av 18? Alt på to måneder, og så var det nok? 

Men jeg kan selvfølgelig ta feil. Hva vet vel jeg? Kanskje man er lykkelig som murer i en alder av 20. Kanskje man vil bygge et eget hus, og gifte seg i den alderen. Kanskje det er greit å bo i samme byen som foreldrene dine, og kun reise til Gran Canaria når det passer seg, av og til. 

Men så kan man jo spørre når det er på tide å vokse opp? 

Og da vil jeg heller spørre; Er det nødvendig å vokse opp? 

Forresten så ønsker jeg meg denne, tusen takk. 

Og siden jeg er super tøff og übermacho, tør jeg nå ikke å gå ned til førsteetasjen for å hente vesken min (som jeg trenger, fordi der ligger boken min!). Jeg fant ut at det var smart å skru av lysene nede, før jeg gikk opp, og kom ikke på, før jeg hadde kommet opp, at Daniel (han som nå kun er "han med kaffikoppen") tidligere hadde snakket om spøkelser. Nå er ikke jeg helt typen som tror på slikt, faktisk, men selvfølgelig er det ikke så koselig når det er helt mørkt. Så dermed sitter jeg her, med Vera (min søster) sovende i rommet ved siden av, alt for nervøs til å stikke hodet ut av soveromsdøra. Pyse? Neifyfaen. 

Men herregud, hvilken tilbakestående tosk forteller småpiker (ja, jeg er kun 1.60) om spøkelser når de er alene hjemme og det er mørkt? -Konge fyr, altså. 

Vel, jeg får ta mot til meg, og spørre vera om hun vil stå oppe i trappa mens jeg springer ned. Neida. Kanskje. 

Så da tar jeg et langt, avslappende bad, etter en dag full av avisintervjuer og posering for kameraer (vel, det første er sant) og full av maling og matlaging. 

I morgen lager jeg veggis pizza til Robin, ja, jeg slutter med kjøtt nå. Av forskjellige utrolige grunner. 

Godnatt. 

nå; Floorpunch med "Change of heart"

Jeg skulle jobbe med geografi. 

Jeg hørte på Integrity (!) og til slutt Björk. Jeg leste "Hvite Niggere" mens jeg hørte på Björk, og mens jeg hørte på Integrity tegnet jeg old school tegninger. Og jeg digger det. 

Drit nå i skriften, den brukte jeg to sek på. 

Rosen ser jævlig ut, og jeg er ikke ferdig med den, men Vera ville ikke vente lengre. 

Integrity – Those Who Fear Tomorrow

Björk – Joga

Hør, og nyt. 

But You, you just know.

Jeg leser en helt fantastisk bok. Hvite Niggere, av Ingvar Ambjørnsen. Han skriver helt nydelig, og helt grusomt på samme tid. Ikke som i mord og grusomheter, mer hva mennesker går igjennom, hva hovedpersonene har gått igjennom og hva de går igjennom. Om dop, tanker, sex, familie og vennskap. Om sorg, glede og jævelskap. 

Herregud så flink han er. 

Jeg sitter oppe netter og leser, og forsåver meg til skolen, til kjøretimer og til andre ting. 

Boka får meg til å ønske meg en frihet som jeg ikke føler helt at jeg har. En frihet til å gjøre det jeg vil, uten at jeg må leve opp til folks forventninger. 

Jeg vet at jeg aldri kommer til å leve et slikt liv. Jeg er en sosial person, og sliter med  å holde meg flere dager alene, og dermed kommer det forventninger. Forventninger fra kjærester, venner og familie. Og mest fra meg. 

Jeg har den sykeste forventningen til meg selv. Jeg skal bli lykkelig. Ja, herregud, det er det jeg skal. Hverken mer eller mindre. Problemet mitt er at jeg ikke helt har funnet ut hvordan, og hva som skal til. Ikke at jeg ikke er lykkelig nå, selvfølgelig, men jeg vil fortsette slik, bare for meg selv. Jeg vil leve slik jeg vil. 

Den første dagen jeg får lappen, skal jeg kjøre til ett eller annet vann, sette meg ute og tegne. Med rolig musikk fra bilen. Det høres ut som det ultimate, for meg. Forsåvidt trenger jeg ikke tegne, bare tenke. Se for deg stillheten og roen. 

Tatt en gang i fjor. 

Tittelen; The xx – VCR

Nå har jeg vert i Norge i snart 3 dager. Drittland. Drittby. Drittsnø. Tre dager og jeg er drittlei.

London var fantastisk, vi handlet og gikk, og drakk øl, og det er alt du får vite.

I går tok jeg turen innom teorikurset (bil), og på veien ned måtte jeg gå på tå mellom alle hundebæsjene som lå over hele Storhaug. Forbanna storhaug og alle hundebæsjene. Så nå, når snøen/isen smelter, må jeg ikke bare være forsiktig på isen så jeg ikke faller, neida, nå må jeg passe meg for hundebæsjene som ligger over alt. 

Teorikurset var ok. Teorilæreren min springer rundt i rommet og lager fise lyder, noe som både er forstyrrende, rart og uvandt på en gang. Jeg er ikke vandt med entusiastiske lærere (utenom kunstfaglærerne mine, som akkurat nå tar helt av).

Etter teorikurset hadde jeg avtalt med Malena å møte henne på Domkirke plassen. Selvfølgelig sluttet vi alt for tidlig, og jeg endte opp med å først ringe Robin og sutre om at jeg er misunnelig fordi at han så Lamb of (fucking) God i Oslo i går. Og plutselig sto det en diger scene forran meg, og der var Maria Haukås Storeng. Jeg skyntet meg å sende en melding til Robin, og si at jeg ser Maria på konsert, og slikt. Og da hun var ferdig var plutselig A1 der også! Dette tok helt av, og jeg ble max flau, der jeg sto, alene og så A1. Heldigvis kom Malena om ikke så lenge, og vi fant ut at det ikke var så grusomt likevel, kanskje. Malena var i hvert fall gira. 

Kine er nå slapp som en fisk, og vil se på tvserier på mac. Vi har matte, og jeg avtaler rånetid med Christopher. Jeg skal til og med være hans rånebabe, fordi det er så jævlig rått. fett. Og slikt. 

Pub i London. Flere bilder får du ikke, enda. 

Stikker til London, snakkes. 

Så i morgen turer vi til London. 

Jeg skal jobbe hele dagen i dag. 

Jeg har ikke pakket en ting. Jeg har ikke hentet kofferten/bagen, jeg har ikke vasket klær. Jeg aner ikke om jeg har nok rene klær faktisk, jeg har heller ikke så mye penger, jeg har ikke peiling på hvilken jakke eller hvilke sko jeg skal ha. Det eneste jeg vet er at etterveksten er borte (YEAH) og at visa kortet fungerer. Og det er alt jeg trenger. 

For her har du jente med kontroll og som vet hva hun trenger/vil. 

Kine er stresset, og usikker og lurer på hvordan det blir. Jeg er chill, og slapper av. 

Jeg tegner stencil Ulver og stencil jomfru Maria'er som rødhette. For et tallent. Hva kan jeg si? 

Fyffaen. 

Jeg er drittlei av snø, og jævelskap, og gjør meg nå klar til sol og åtte grader i London. 

Malena og Mari kom hjem på søndag. De var bleikere enn de var da de dro, og så ikke ut som om de hadde kost seg i det hele tatt. Herregud, for en bortkastet tur til (duste)Thailand.. 

Og det syntes Kine og jeg var morsomt, så vi ertet dem litt. 

Jeg var også på mitt aller første teorikurs (etter trafikalt grunnkurs) i bilkjøring. Noe som forsåvidt var greiere enn jeg hadde trodd. Læreren var absolutt ikke kjedelig, og det var vel kanskje to kjente fjes, noe som fikk meg til å føle meg mer bekvem (selv om jeg ikke akkurat ble så pratsom av den grunn). 

Så jeg er nesten klar til å bare kruse avsted i min BMW, som jeg aldri kommer til å få (pappa hater bmw, og synes at alle som kjører dem er tilbakestående og dårlige sjåfører, dette gjelder også hans egen bror (kanskje spesielt hans egen bror)). 

Så nå reiser vi til London, der Kine skal sjenke meg full og bære meg hjem. 

Og nei, jeg skal ikke shoppe, jeg skal i hvertfall ikke på "vindushopping" fyfaen så tragisk, jeg skal.. gjøre noe annet. Noe mer fornuftig. Shopping er for pyser, og jeg er blakk. 

(fornøyd nå, Kravstore Malena?)