Jeg leser en helt fantastisk bok. Hvite Niggere, av Ingvar Ambjørnsen. Han skriver helt nydelig, og helt grusomt på samme tid. Ikke som i mord og grusomheter, mer hva mennesker går igjennom, hva hovedpersonene har gått igjennom og hva de går igjennom. Om dop, tanker, sex, familie og vennskap. Om sorg, glede og jævelskap.
Herregud så flink han er.
Jeg sitter oppe netter og leser, og forsåver meg til skolen, til kjøretimer og til andre ting.
Boka får meg til å ønske meg en frihet som jeg ikke føler helt at jeg har. En frihet til å gjøre det jeg vil, uten at jeg må leve opp til folks forventninger.
Jeg vet at jeg aldri kommer til å leve et slikt liv. Jeg er en sosial person, og sliter med å holde meg flere dager alene, og dermed kommer det forventninger. Forventninger fra kjærester, venner og familie. Og mest fra meg.
Jeg har den sykeste forventningen til meg selv. Jeg skal bli lykkelig. Ja, herregud, det er det jeg skal. Hverken mer eller mindre. Problemet mitt er at jeg ikke helt har funnet ut hvordan, og hva som skal til. Ikke at jeg ikke er lykkelig nå, selvfølgelig, men jeg vil fortsette slik, bare for meg selv. Jeg vil leve slik jeg vil.
Den første dagen jeg får lappen, skal jeg kjøre til ett eller annet vann, sette meg ute og tegne. Med rolig musikk fra bilen. Det høres ut som det ultimate, for meg. Forsåvidt trenger jeg ikke tegne, bare tenke. Se for deg stillheten og roen.
Tatt en gang i fjor.
Tittelen; The xx – VCR
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar