Jeg har dager der jeg lurer på hvordan ting egentlig kommer til å bli. 

Og så har jeg dager der jeg misunner dem som virker som de har alt på plass.

Og så er det dager der jeg virkelig ikke kan forstå at en planlegger pensjon i en alder av 20 år. 

Men virkelig, er ikke 20 en alder der en skal utforske, utvikle og lære? Er ikke 20 en alder der man er på vei til å finne ut hva man vil, men likevel driter i det, fordi det er så mye bedre. 20 er alderen der en skal reise, leve og den alderen en tenker tilbake på uten anger. 

Så hva faen er det som får oss til å tenke på pensjon, leilighet, giftemål og ansvar? 

Er det forventningene en får fra både venner, familie, rett og slett samfunnet generelt? Jeg har på følelsen at hvis man er 20, og enda ikke har fullført et studie eller bestemt seg for hva en skal bli, har en (i det store bildet) tapt. Noe jeg ser på som feil. Herregud, bare fordi man er ubesluttsom betyr ikke det at man ikke er lykkelig. Jeg vil heller si at uvitenhet er lykke. Jeg kan virkelig ikke se for meg at en utlært snekker, fliselegger eller murer på 20 år kan være veldig fornøyd. Kan du tenke deg så kjedelig? Være ferdig, utlært og så skal du drive med disse drittmurene og sementen til du blir 60, og da skal hjelpe sønnen din med bilen, eller kanskje mase om barnebarn, etter å ha fått pensjonen selvfølgelig. Den pensjonen du tenkte på da du var 20. 

Pensjonen? Utdannelsen? Muren? 

Hva skjedde med ølen? Bilturene? Konsertene? Sydenturene? Hybelen? 

Ble du ferdig med alt det i en alder av 18? Alt på to måneder, og så var det nok? 

Men jeg kan selvfølgelig ta feil. Hva vet vel jeg? Kanskje man er lykkelig som murer i en alder av 20. Kanskje man vil bygge et eget hus, og gifte seg i den alderen. Kanskje det er greit å bo i samme byen som foreldrene dine, og kun reise til Gran Canaria når det passer seg, av og til. 

Men så kan man jo spørre når det er på tide å vokse opp? 

Og da vil jeg heller spørre; Er det nødvendig å vokse opp? 

Forresten så ønsker jeg meg denne, tusen takk.