Jeg håper at Kine er bakfull i dag. Mest fordi at jeg elsker å høre at hun sutrer over regn, kvalme og pinlighet, men også fordi jeg er den grusomme venninnen som elsker å se at hun lider.

Jeg håper derimot ikke at hun er veldig bakfull, det hadde jo vært grusomt. 

Man kan vel på alle måter si at jeg er redusert, men magen holder maten, hodet tåler lys og jeg er ikke kvalm. Noe som egentlig bare minner meg på en veldig bra fest hos Kongsvoll i går. Likevel får det meg til å se hvor forskjellige miljø er. Der sto jeg, sammen med mine venninner fra Storhaug, i et gigantisk hus, med festkledde mennesker og jeg ville egentlig bare rømme hjem, hive på meg Waste tskjorte og finne fram til stedet der jeg hører hjemme; i et ikke fult så fint lokale. Den følelsen forsvant (heldigvis) ganske fort, og jeg ble vandt med lysekronene, de stilfulle gardinene og de høye takene i Røde Kors huset på Egenes. 

Det var uvirkelig gøy. 

Forresten så var kanskje grunnen til at vi følte oss hjemme, fordi at vi kunn hang på gangen og på dassen. Vel i hvert fall nesten. 

Goa Kine. 

Suri. 

Sofie. 

Jeg har også prestert å farge håret brunrødt igjen, i et forsøk på å få det lysebrunt. 

Nåvel, det er til og med mørkere enn det var før, men ok. 

Jeg lurer på om jeg skal skaffe meg 10mm i ørene. 

Og mens jeg hører på The Knife – Heartbeats, har jeg det egentlig veldig fint. 

Jeg skal lage nachos til mamma og vera i kveld, og så drar Vera i bursdag. Det er sprøtt, hun er 13 og fester  nesten mer enn meg! Heldigvis kommer hun ikke drita hjem, enda. 

Og så skal jeg lage verdens beste annanas dessert. 

Det er faktisk ganske sprøtt, jeg har levd hele livet og trodd at jeg ikke liker annanas. Men helt ærlig, hermetisk annanas er direkte avskylig. Likevel prøvde jeg her om dagen å spise denne annanas desserten, som består av Fersk annanas (FERSK), mynteblader og sukker, og den var helt ekstremt god! 

Fersk annanas er konge. 

Så dette skal jeg lage igjen. 

Åherregud, jeg har blitt en slik en.